BROADCASTS.com

- Da jeg ble mor oppstod en voldsom trang til å gi barna mine språket jeg selv aldri fikk, sier Susanne Amalie Langstrand-Andersen. Susanne Amalie er vokst opp i Skånland kommune i Sør-Troms. Hun er av samisk slekt og har hatt samisk i barnehage, skole og på universitetet. Men hjemme ble det snakket norsk, de eneste som snakket samisk sammen var besteforeldrene. Susanne Amalie forteller at hun forstod samisk, men turte aldri snakke det selv. Hun var redd for å snakke feil. Da hun ble mor for første gang, tok hun en avgjørelse. Hun bestemte seg for å snakke samisk med barna sine. - Jeg har også et ansvar for å gi samisk videre, så det ikke dør ut som språk, sier Susanne Amalie. Siden hun ikke behersker samisk fullt ut, er hun bekymret for om det hun gjør er riktig. Vil det svekke barnas tilknytning til henne, at hun ikke alltid kan uttrykke akkurat det hun vil på samisk, at grammatikken av og til er feil? Hun viser til at forskere anbefaler innvandrerforeldre å snakke morsmålet sitt til barna. Hanne Gram Simonsen ved Universitetet i Oslo mener Susanne Amalies situasjon ikke kan sammenlignes med innvandrerforeldrenes situasjon. Hanne Amalies morsmål er norsk, og mannen hennes er norsk. Barna vil lære norsk uansett, dessuten går det an å ty til norske ord der de samiske ordene mangler. - Det går fint an å bruke to språk, sier Gram Simonsen. Språkforsker Pia Lane kjenner seg igjen i Susanne Amalies situasjon. Hjemme hos henne ble det snakket kvensk, norsk og samisk. Hun forstod kvensk, men syntes ikke hun var flink nok til å snakke språket. Så da hun fikk det første barnet sitt, turte hun ikke snakke kvensk til datteren. Men for henne vil kvensk alltid være hjertespråket, det språket hun føler seg knyttet til og som vekker sterke følelser. Over hele verden finnes det nå eksempler på at unge foreldre tar tilbake det minoritetsspråket som generasjonene før dem ikke fikk snakke, forteller Lane. Hva betyr "ad undas"? Sylfest Lomheim svarer på dette og andre lytterspørsmål. Programleder er Ann Jones.